Økologiske myter

I kronikken «Økologiske myter» stiller Arne Grønlund ved Bioforsk jord og miljø og Poul Vejby-Sørensen ved Bæredygtigt Landbrug i Danmark viktige spørsmål om global matsikkerhet, miljø, ernæringskvalitet, og produktivitet. I motsetning til kronikkforfatterne mener vi at økologiske metoder har et stort potensial for å endre matproduksjonen vår i en bærekraftig retning.

Utfyllende svar på kronikk på nettstedet forskning.no den 15. august 2012
Av Jon Magne Holten og Maiken Pollestad Sele, Oikos – Økologisk Norge, Anne-Kristin Løes og Grete Lene Serikstad, Bioforsk Økologisk. Artikkelen er hentet fra www.oikos.no

Innledning
Grønlund og Vejby-Sørensen tar opp sentrale problemstillinger for bærekraftig matproduksjon som fagfolk og politikere stadig diskuterer. Enkelt sammenfattet hevder kronikkforfatterne at økologisk produksjon konkurrerer dårlig med konvensjonell på mange viktige områder. Økologisk landbruk har vært opptatt av spørsmålet om bærekraft siden denne landbruksformen ble utviklet som en reaksjon mot industrialiseringen av landbruket med kjemisk framstilte innsatsvarer. Forfatterne kritiserer økologisk landbruk, men presenterer ikke noe eget alternativ for bærekraftig matproduksjon. Nedenfor forklarer vi vårt syn nærmere, men først en kommentar til artikkelens kilde, som ikke var nevnt av forfatterne. Uten at dette kommer fram, bygger kronikken til Grønlund og Vejby-Sørensen (G& V-S) delvis på argumentene til Dennis Avery i den nykonservative amerikanske tenketanken Hudson Institute, som offentlig har uttalt seg kritisk til økologisk landbruk.

Kritikk nr 1: «Økologisk landbruk resirkulerer ikke næringsstoff»

–       Kretsløp er grunnleggende for økologisk landbruk

G & V-S hevder at det er en myte at økologisk landbruk  resirkulerer næringsstoff. De begrunner dette med at det ikke er tillatt å bruke gjødsel fra mennesker i økologisk dyrking. Kretsløp er imidlertid en av hovedpillarene til økologisk landbruk, samtidig som en setter mattryggheten høyt. Derfor legges det stor vekt på å ha gode vekstskifter med nitrogenfikserende belgvekster. Fortrinnsvis ønsker en å ha kløvereng og husdyr på gården, eller på samarbeidende bruk for å resirkulere næringsstoffene best mulig.

I Norge har landbrukspolitikken gjennom mange år styrt produksjonen slik at korndyrking dominerer i flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag, mens husdyrholdet dominerer i fjell- og kystområdene. Mye forskning er gjort i Norge for å utvikle økologiske dyrkingssystem uten husdyr. Uten ekstra gjødseltilskudd utenfra vil slike system tære på både moldinnhold og næringsstoffer i jorda, og næring kan gå tapt til både luft og vann med negativ miljøeffekter. Dette viser at økologisk landbruk er avhengig av det kretsløpet som jord, planter, husdyr og husdyrgjødsel danner på en gård. Landbrukspolitikken må tilpasses denne kunnskapen hvis økologisk landbruk skal vokse videre i Norge. I husdyrområdene er det store overskudd av fosfor og nitrogen fordi spredearealet er for lite i forhold til dyretallet. Gjødsel spres i for store mengder på ugunstig tid, og dermed tapes mye næringsstoff til vann og vassdrag. Dette næringstapet er nok vesentlig større enn det G & V-S kritiserer økobøndene for, men det nevnes ikke i «myte-artikkelen».

I industrialiserte land behandles gjødsel fra mennesker i anlegg som produserer avløpsslam. Dette er ikke tillatt å bruke i økologisk landbruk. Avløpsslam, som i hovedsak er behandlet kloakk, inneholder riktignok næringsstoffer, særlig fosfor, men det inneholder også stoff som vi ikke ønsker skal komme inn i matproduksjonen, f.eks. tungmetaller, organiske miljøgifter og medisinrester. Vi vet ikke nok om hvilke effekter slike stoffer vil ha i matproduksjonen over tid. Bruk av avløpsslam er belagt med strenge restriksjoner også i konvensjonelt landbruk, pga. risikoen for opphopning av tungmetaller. Vi ønsker næringsstoffene i human gjødsel tilbake til landbruket, men da må kloakksystemene våre tilpasses jordbrukets behov, og ikke motsatt. Fraskilling av urin, som inneholder mye næring og lite av uønskede stoff, kan være et godt sted å starte, men dette krever store endringer i infrastruktur.

Kritikk nr 2: «Økologisk landbruk bidrar til mer forurensing»

–       Litteraturen viser det stikk motsatte

Avrenning av næringsstoff
Jordbruk foregår ikke i et laboratorium. Det finnes derfor ikke noen måte en bonde kan gi plantene næringsstoff slik at deres næringsbehov blir dekket fullt ut kun av denne næringstilførselen. Bonden er avhengig av en fruktbar jord som lagrer næringsstoffene, og som frigir dem til plantene når plantene trenger dem. Jo mer bonden tilfører av lettløselig næring for å styre næringsopptaket, jo større er risikoen for at næringa går tapt før plantene får tatt den opp. Jordas fruktbarhet og næringsinnhold utvikles best over lengre tid ved å tilføre gjødselmidler som har et mangfold av næringsstoff, slik som husdyrgjødsel. I konvensjonelt landbruk er det vanlig å tilpasse gjødslinga til hver enkelt vekst i hver sesong. Dette gjelder særlig for åkervekster. Mineralsk gjødsel, med unntak av fosfor (P), bindes lite i jorda, særlig der det er lavt innhold av organisk materiale. Dermed er det vanskelig å lagre næringsstoffene i jorda. I økologisk landbruk bygger bonden opp næringsstofflageret i jorda over tid. Økologiske bønder har ikke bare fokus på nitrogen, fosfor og kalium, men utnytter at organisk materiale som husdyrgjødsel, kompost og planterester som har en kompleks og allsidig sammensetning av næringsstoff som ikke er så lett å kvantifisere, men desto mer effektiv til å opprettholde jordfruktbarheten. Stabilt organisk materiale i jord kalles humus. Dette er ikke er et næringsstoff i seg selv, men helt nødvendig for å opprettholde en god jordstruktur, og å holde på og gjøre næringsstoffene tilgjengelige for plantene. Risikoen for å få en alvorlig næringsmangel er dermed mindre i økologisk enn i konvensjonelt landbruk. Hvis det likevel oppstår, kan økologiske bønder fremdeles korrigere mangelen med gjødselmidler som råfosfat (for P) og mineralgjødsel som ikke inneholder nitrogen. Det hevdes ofte at økologisk landbruk ikke tillater kunstgjødsel, men det er kun syntetisk N-gjødsel det er forbud mot.

Norge er underlagt EU sine regler for økologisk produksjon gjennom EØS-avtalen. Disse reglene endres over tid, og skjerper stadig kravene til økologisk produksjon. For drøvtyggere kreves det at minst 60 prosent av fôret på økologiske husdyrbruk dyrkes på selve gården eller på samarbeidende gårder, og dette kravet vil bli strengere over tid. I en svensk studie som sammenlignet konvensjonell og økologisk drift basert på næringsbalansetall fra 3000 konvensjonelle og 300 økologiske gårder var nitrogenoverskuddene betydelig lavere i økologisk produksjon (Wivstad 2009). For økologisk planteproduksjon var nitrogenoverskuddet  17 prosent lavere, 35 prosent lavere i melkeproduksjon og 38 prosent lavere i kjøttproduksjon. Overskuddene ble målt per hektar. Årsaken er at dyretallet i økologisk er bedre tilpasset arealet, noe som gir en høyere selvforsyningsgrad for gjødsel og fôr, i tråd med regelverket. Økende N-overskudd øker risikoen for næringstap fra gårdsbruket.

Undersøkelser fra Nord-Vestlandet viser betydelige N-overskudd også på norske konvensjonelle melkebruk (Lyche 2011). Nitrogenbalansen på 46 konvensjonelle melkebruk ble undersøkt, og gjennomsnittlig N-overskudd var 16,7 kg N per dekar. Dette er omlag like mye nitrogen som en konvensjonell bonde vil gjødsle enga si med om våren. Overskuddet bindes i liten grad i jorda, så det forsvinner ut av systemet som forurensning, enten til luft eller vann.

Ugrasbekjemping
Økologiske bønder er svært opptatt av å bevare og opprettholde fruktbarheten i jorda, blant annet gjennom redusert jordarbeiding. Å unngå pløying er en gammel idé i økologisk landbruk, men vanskelig å kombinere med regulering av ugras. Pløying og ugrasharving er nødvendig, og økobønder må derfor være ekstra oppmerksomme på erosjonsdempende tiltak. Erosjonsrisikoen øker der jorda er bar over lang tid og hvis innholdet av organisk materiale er lavt slik at jorda får dårligere struktur og vannlagringsevne. Med godt vekstskifte vil bare en begrenset del av arealet pløyes hvert år. Dekkvekster og underkulturer er viktige for å holde jorda dekket, og husdyrgjødsel og annen organisk gjødsel bidrar til høyere moldinnhold i jorda på økologiske gårder. Dette vil bidra til å øke jordas stabilitet og redusere jorderosjon, slik det er tydelig demonstrert for eksempel i det langvarige DOK-forsøket i Sveits (Mäder 2002).

Redusert jordarbeiding reduserer problemene med erosjon i konvensjonell korndyrking, men denne driftsformen forutsetter bruk av store mengder kjemiske ugrasmidler som er en risiko for miljøet og folks helse. Glyfosat er svært giftig for vannlevende organismer og ny forskning viser skader på menneskefoster (Benachour & Seralini 2009).


Kritikk nr 3: «Økologisk landbruk er mindre energieffektivt»

–       Økologene lar sola samle nitrogenet

Innen både økologisk og konvensjonelt landbruk vil energi-effektiviteten variere mellom ulike gårder avhengig av vekstene som dyrkes, husdyrholdet, klima, jord og andre lokale forhold. I sammenliknende undersøkelser  viser det seg at økologiske dyrkingssystemer er mer energieffektive enn konvensjonelle, målt som differansen mellom mengde energi som går inn i og ut av gårdssystemet (Lynch 2011, Mäder 2002, Pimentel 1983 og 2009, Refsgaard 1998).

Hovedårsaken er at syntetisk nitrogengjødsel er forbudt i økologisk landbruk. Den kjemiske reaksjonen for å ”fiksere” nitrogen  i lufta i industrielle prosesser, krever svært mye energi. I dag blir det globalt brukt 90 millioner tonn olje og gass hvert år for å produsere rundt 82 millioner tonn nitrogen, og kunstgjødselproduksjonen utgjør ca 1,2 prosent av verdens totale energiforbruk (IPCC). Kunstgjødsel står for ca 68 prosent av  energiforbruket på gårdsnivå i det globale Sør, og 40 prosent i det globale Nord (Crews 2004). Tilhengerne av industrialisert landbruk vil hevde at den mest effektive bruken vi kan ha av olje er å produsere kunstgjødsel-N. De som er skeptiske til industraliseringen peker på at vi gjennom kunstgjødselproduksjonen påvirker den globale N-balansen, slik at sårbare økosystem overgjødsles med N (Rockström 2009, Sutton 2011). Overskuddet av N bidrar også til tap av lystgass (N2O), som har en klimaeffekt 300 ganger større enn karbondioksid.

Den viktigste kilden til nitrogen i økologisk landbruk er biologisk fiksering, der kløver, erter og andre belgvekster samler N fra lufta. Gjennom fotosyntesen kan vi si at det er solenergien som driver denne prosessen.

Vesentlig lavere bruk av annen mineralgjødsel, begrensninger på innkjøp av fôr og forbud mot kjemisk-syntetiske sprøytemidler bidrar også til bedre energieffektivitet på økologiske gårder. Energibruken kan imidlertid være høyere til ugrasregulering enn i konvensjonell produksjon. Alternativer til både mekanisk og kjemisk ugrasregulering er et viktig forskningsområde.

 

Kritikk nr 4: «Økologisk landbruk binder mindre karbon i jord»

–       Moldinnholdet øker ved økologisk drift

I økologisk landbruk legges det vekt på å ha gode vekstskifter med flerårige vekster (eng) og planter med dype røtter. Økobonden legger også vekt på å bruke husdyrgjødsla effektivt, ved å spre den i små mengder over all dyrka mark. Ved engdyrking unngår man årlig pløying og tillaging av såbed, noe som tærer kraftig på moldinnholdet i jorda. Både engdyrking og bruk av husdyrgjødsel  er tiltak for økt karbonbinding i jord som både FNs klimapanel (IPCC) og Bioforsk (2008) anbefaler. Når husdyrproduksjonen integreres med planteproduksjonen blir organisk materiale ført tilbake til jorda med husdyrgjødsel, og bygger opp fruktbar humus.

Langvarige sammenlikninger av økologiske og konvensjonelle dyrkingssystem viser høyere karbonbinding i økologiske system,  fra 40 til 120 kg per dekar og år, pga. høyere binding og/eller mindre nedbryting (Mäder 2002, Teasdale 2007, Hepperley 2006, Pimentel 2005, Berner 2008, Rühling 2005).

I en undersøkelse fra ulike europeiske land inneholdt økologisk dyrka jord i gjennomsnitt 25 prosent mer karbon enn ikke-økologisk jord, til tross for at avlingsnivået var 25-30 prosent lavere (Soil Association 2009). Organisk materiale i jorda er viktig for å holde på vann, og langtidsforsøk viser at økologiske dyrkingssystem gir høyere avling enn konvensjonelle i år med tørke (Lotter 2003). Mer robuste og tørketolerante dyrkingssystem er viktig for å tilpasse landbruket til klimaendringene som pågår.

Kritikk nr 5: «Økologisk landbruk gir større klimagassutslipp»

–       Økologisk landbruk er klimavennlig matproduksjon.

En rekke undersøkelser har vist lavere utslipp av klimagasser fra økologisk landbruk (Refsgaard 2011, Cederberg 2011, Scialabba 2011, Swensen 2010, Olesen 2006). For økologisk melk og kjøtt er klimagassutslippene lavere både per arealenhet og per kg produkt, for korn bortimot likt, men avhengig av avlingsnivået. Den store fordelen til økologisk landbruk i klimasammenheng er at syntetisk N-gjødsel ikke brukes. I tillegg til påvirkningene på den globale N- balansen, bidrar selve framstillingen av kunstgjødsel til store utslipp av lystgass.

G & V-S hevder at økologisk landbruk vil føre til mer skogrydding og myrdyrking fordi arealbehovet i landbruket vil øke siden økologisk landbruk gir lavere avlinger (se også kritikk nr 7). Økt oppdyrking vil gi større klimagassutslipp, men vi er ikke enige at omlegging til økologisk landbruk generelt vil øke behovet for nydyrking. Mens avlingsnivået er noe lavere i økologisk enn i industrielt landbruk i vår del av verden, viser flere undersøkelser i utviklingsland at avlingsnivået økes ved omlegging til økologisk dyrking (Badgley 2007, Pretty 2003, Halberg 2006, de Schutter 2011). Modeller viser dessuten at et globalt skift til økologisk landbruk kan produsere nok kalorier til å fø hele jordas befolkning.

 

Kritikk 6: «Økologisk landbruk piner ut jorda»

–          Fruktbar matjord er grunnlaget for økologisk drift.

Konvensjonelt landbruk baserer seg på bruk av kjemiske innsatsfaktorer. I et slikt opplegg vil jorda i større grad behandles som et passivt vekstmedium.

Økologisk landbruk gjødsler jorda, ikke plantene, og legger alt til rette for å skape fruktbar jord og bruke forebyggende tiltak. Jordfruktbarhet vises gjennom jordas evne til å gi gode og stabile avlinger, også dersom jorda et år skulle bli uten tilførsel av gjødsel. G & V-S hevder at innholdet av næringsstoffer er den sentrale egenskapen for jordfruktbarhet. Plantenæringsstoff er selvsagt viktig, men andre egenskaper som innholdet av mikronæring, organisk materiale, pH, jordstruktur og ikke minst et aktivt og mangfoldig jordliv er også avgjørende.

I tillegg til nitrogenfiksering fører økologisk landbruk organisk gjødsel tilbake til plantedyrkinga gjennom husdyra. Alle verdens husdyr som utgjør 18,3 milliarder dyr (storfe, bøffel, sua, geit, svin og høner) produserer om lag 160 millioner tonn nitrogen (FAOSTAT, Gattinger 2010). Økologisk landbruk bruker de verdifulle næringsstoffene fra husdyrholdet på en effektiv måte, og erstatter dermed bruken av kunstgjødsel.

Her er vi tilbake ved poenget om at planteproduksjon og husdyrhold må være mest mulig integrert for at jordbruket skal fungere godt. Der dette ikke er mulig, er det svært viktig å erstatte mineraler som føres ut av gårdssystemet hvis innholdet i jorda nærmer seg et nivå der avlingsnivå eller kvaliteten på plantene reduseres. Som vist over, er det bare mineralsk N det er forbud mot i økologisk dyrking, og vi må endre systemene våre for avfallshåndtering slik at organisk stoff føres tilbake til jordbruket. Humanurin og biogassrest fra utråtnet husholdningsavfall er to aktuelle muligheter.

Økologiske bønder er ellers svært opptatt av å bruke lett utstyr for å unngå jordpakking og slik sikre gode vilkår for jordlivet som omsetter og gjør næringsstoffene tilgjengelig for plantene.

I verdensmålestokk er det slik at konvensjonelt landbruk fører til utpining av jorda gjennom massiv jorderosjon som er en alvorlig trussel for produktiviteten til jorda. Siden 50-tallet har om lag en tredjedel av verdens åkerland forsvunnet på grunn av erosjon, og fortsatt tapes ca 10 millioner hektar per år (Pimentel 1995). I u-land forsvinner jord som følge av ikke-bærekraftig praksis hvor fattige bønder blir presset til å dyrke marginalt land, f.eks. i erosjonsutsatte skråninger. I i-land derimot eroderes matjorda i hovedsak på grunn av intensivt konvensjonelt åkerbruk, og endringer i klima med mer intensive nedbørsepisoder.

 

Kritikk 7: Økologisk landbruk fører til ødeleggelse av naturlige økosystemer

–          Økologisk drift er avhengig av et stort biologisk mangfold

På ett område gir kronikkforfatterne økologisk landbruk litt ros: De er enige i at denne driftsformen gir et høyere biologisk mangfold på jordbruksarealet. Flere litteraturstudier har sammenlignet biologisk mangfold i økologisk og konvensjonell drift, og i hovedsak konkluderer de med at økologisk landbruk fremmer det biologiske mangfoldet, ved økt antall arter og individer av blant annet fugler, planter og insekter (Hole 2005, Rahmann 2011).

Det biologiske mangfoldet i kulturlandskapet er stort, men dagens driftsmetoder setter dette mangfoldet i fare. Mer enn 800 eller 22 prosent av alle truete eller nær truete arter i Norge har en betydelig andel av sine bestander i dagens jordbrukslandskap eller i rester av tidligere tiders jordbrukslandskap (Fjellstad 2010). Måten landbruket drives på har derfor stor betydning og moderne, intensive driftsformer har medført redusert biologisk mangfold av flora og fauna. Fjerning av biotoper, forenkling av vekstskiftene og bruk av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler har forringet levevilkårene for mange arter.

Ikke minst er kantsonene mellom kulturmark og naturmark viktige. Hvordan landskapet er satt sammen, med åkerholmer, skogbryn og andre elementer som bryter det sammenhengende åkerarealet, påvirker i sterk grad det biologiske mangfoldet. I en undersøkelse av tolv svenske gårder tok man hensyn til dette. For fuglearter og -territorier, og arter av sommerfugler og blomsterplanter, ble det funnet dobbelt så høye verdier på de små gårdene sammenlignet med de store. Mer enn fem ganger så mange humler ble registrert på de minste gårdene. Blant de økologiske gårdene hadde de minste 56 prosent flere fuglearter enn de største. Størst forskjell var det mellom de minste økologiske brukene og de største konvensjonelle gårdene. I tillegg til mindre skiftestørrelse er en viktig forklaring at biodiversiteten øker med mer variert vekstskifte, fravær av kjemiske sprøytemidler, eng i vekstskiftet og stor beiteintensitet. Alle disse faktorene gjaldt i sterkest grad for de minste brukene (Belfrage 2005).

Kjemiske innsatsfaktorer i det konvensjonelle landbruket, som giftige sprøytemidler,  bidrar til å forstyrre ulike organismer i naturlige biotoper. Rester av kjemiske sprøytemidler og deres nedbrytningsstoffer kan forurense bekker, elver og grunnvann. Mange kjemiske sprøytemidler er giftige for vannlevende organismer og det registreres ofte mengder som kan gi skadelige effekter på flora og fauna. Dette er konklusjonen av en litteraturgjennomgang utført av Wivstad (2005). Vi vet dessuten lite om hvilke negative «cocktail»-effekter som kan oppstå når flere stoffer blandes. I en undersøkelse av virkning av ugras- og insektmidler i små konsentrasjoner konkluderte Relyea (2009) med at lave konsentrasjoner av pesticider, både enkeltvis og i blanding, kan påvirke livet i våtmarker dramatisk.

Kronikkforfatterne kobler imidlertid sin konklusjon om biologisk mangfold til lavere avlinger, ut fra antatt behov for mer areal ved omlegging til økologisk drift. Det er en kjensgjerning at avlingsnivået innen både konvensjonelt og økologisk varierer mye. Avlingene i økologisk landbruk i Norge er i gjennomsnitt noe lavere enn i konvensjonelt landbruk, særlig gjelder dette for åkervekster som korn og grønnsaker. Det er imidlertid umulig å trekke generelle konklusjoner for globalt avlingsnivå og arealbehov ut fra dagens avlinger i norsk økologisk landbruk.

Det er dessuten helt andre faktorer enn avlingsnivå på matvekster som bestemmer behovet for dyrkingsjord og dermed graden av ødeleggelse av naturlige biotoper. Nedbygging, planter til energi og andre industriformål, økt kjøttforbruk og utpining av dyrka jord på grunn av intensiv drift øker presset på de naturlige biotopene. Sprøytemidler er en viktig årsak til at bier og humler dør, hvilket setter en tredjedel av verdens matproduksjon i fare.

 

Kritikk 8: «Økologisk landbruk gir lavere avlinger»

–          Økologisk landbruk øker global matsikkerhet.

G & V-S tar opp et viktig tema, nemlig om økologisk landbruk kan fø verden. Innledningsvis skal det sies at brorparten av forskningsmidlene til landbruk i verden har gått til å optimere konvensjonelt landbruk. En må derfor forvente ei stor forbedring av den miljøvennlige dyrkingsmetoden som økologisk landbruk er, hvis mer forskningspenger blir investert.

Konvensjonelle landbruksforskere undervurderer sterkt produktiviteten (dvs. avlingene) i økologisk landbruk. Det kommer godt til uttrykk i kronikken til G & V-S. Nobelprisvinneren Norman Borlaug anslo at det ville være behov for 1100 millioner hektar mer åkerland ved ei global omlegging til økologisk landbruk. Dagens åkerareal på 1500 millioner hektar må da økes med 70 prosent, på bekostning av regnskog og naturområder. G&V-S er på linje med Borlaug.

Ei rekke vitenskapelige studier og FN-rapporter viser imidertid at ei slik bekymring er grunnløs. Agroøkologiske metoder gir høyere avlinger og bedre matsikkerhet i utviklingsland (Badgley 2007, Pretty 2003, Halberg 2006, UNEP/UNCTAD 2008, de Schutter 2011), et faktum som G&V-S også nevner. Badgley et al. (2007) ved University of Michigan modellerte avlingene av 293 publiserte studier. I i-land med intensivt landbruk var produktiviteten av alle økologiske plante- og dyreprodukter i gjennomsnitt 92 prosent av de konvensjonelle (snitt av 160 studier). Når de økologiske avlingene av alle planteprodukter i utviklingsland ble sammenlignet var disse 174 prosent av de konvensjonelle (snitt av 133 studier). Konklusjonen var at ved ei global omlegging på dagens jordbruksareal kunne det produseres like mye mat som i dag, og  det var dessuten mulig å øke produksjonen ytterligere, fortsatt med en økologisk driftsform. Økte avlinger ved omlegging til økologisk drift i utviklingsland kan forklares ved en bedre resirkulering av organisk materiale (husdyrgjødsel, grønngjødsel, kompost) som øker humusinnholdet i jorda, holder på mer vann i tørkeperioder og forbedrer planteernæringa gjennom aktiviteten til meitemark og mikroorganismer i jorda. Men økte kunnskaper hos bonden som forbedrer produksjonen, mer allsidige produksjonssystem og tilgang til markeder med merpris for sertifiserte produkter har også stor betydning.

FAO anslår at i 2010 var det 925 millioner underernærte i verden, selv om det ble produsert nok mat (FAO/WFP 2010). FAO går i sine prognoser ut fra at det i 2030 også vil være nok korn i verden, såfremt visse land ikke begynner å dyrke energivekster framfor mat. Fattige land mangler uansett pengene til å betale import av korn.

Rundt tre fjerdedeler av de fattige lever på landsbygda hvor det kan dyrkes mat med sjølbergingsjordbruk. IFAD (2005) og de Schutter (2011) har gjennomgått et hundretalls prosjekter i u-land hvor tradisjonelt sjølbergingslandbruk har blitt sammenlignet med økologisk eller low-input/integrert produksjon. De laveste avlingsøkningene var 20-30 prosent, men i enkelttilfeller hele 250 prosent. Svært ofte var nøkkelen til suksess omlegging fra monokultur til samplanting og vekstskifte.

Slike case-studier blir bekreftet gjennom erfaringer i stor skala fra den fattige Tigray-provinsen i Etiopia. Ved omlegging av jordbruket med aktiv bruk av kompost, resirkulering av organiske materiale og bruk av enkelte moderne landbruksteknikker ble avlingene (og dermed inntekta) til mange bondefamilier kraftig økt (Edwards 2007). Studien viste også at avlingene var høyere med kompost enn med kunstgjødsel.

Dagens status for økologisk landbruksforskning viser at Borlaugs utsagn om behovet for 70 prosent mer åkerareal ikke stemmer. Global matsikkerhet handler dessuten om langt mer enn å få størst mulig avlinger. De største farene for matsikkerheten i verden i dag er ei ytterligere økning i kjøttforbruket og dyrking av energivekster.

Økolandbruket har fremdeles et enormt potensial for innovasjon, for eksempel innen planteforedling og dyreavl, biologisk plantevern, forebyggende tiltak med nyttedyr og mer effektiv bruk av næringsstoff fra grønngjødsel og husdyrgjødsel.

 

Kritikk 9: «Økologisk mat er ikke sunnere»

–          Økologisk mat er ernæringsmessig bedre.

G & V-S hevder at det ikke kan påvises at økologisk mat er sunnere enn mat dyrket med kunstgjødsel og sprøytemidler. For så vidt har de rett, for å kunne bevise dette kreves svært kostbare og langvarige intervensjons- eller kohortstudier. Det finnes likevel en del forskjeller mellom økologisk og konvensjonell mat, som mange forbrukere synes er relevante. Her er de fleste metastudiene om økologisk mat og kvalitet siden 1997:

  • Brandt, Leifert, Sanderson and Seal (2011). Agroecosystem Management and Nutritional Quality of Plant Foods: The Case of Organic Fruits and Vegetables. Critical Reviews in Plant Sciences 30 (1) 177 -197.
  • Tauscher, Brack, Flachowsky, Henning, Köpke, Meier-Ploeger, Mu¨nzing, Niggli, Pabst, Rahmann, Willhöft  & Mayer-Miebach (Koordination) (2003). Bewertung von Lebensmitteln verschiedener Produktionsverfahren, Statusbericht 2003. Senatsarbeitsgruppe «Qualitative Bewertung von Lebensmitteln aus alternativer und konventioneller Produktion», http://www.bmvel-forschung.de.
  • Afssa (Agence Française de Sécurité Sanitaire des Aliments) (2003). Evaluation nutritionnelle et sanitaire des aliments issus de l’agriculture biologique. 236 ss.
  • Velimirov  & Mu¨ller (2003). Die Qualität biologisch erzeugter Lebensmittel. Umfassende Literaturrecherche zur Ermittlung potenzieller Vorteile biologisch erzeugter Lebensmittel. Im Auftrag von BIO ERNTE AUSTRIA – Niederösterreich/Wien.
  • Bourn & Prescott (2002): A comparison of the nutritional value, sensory qualities and food safety of organically and conventionally produced foods. Critical Reviews in Food Science and Nutrition 42 (1): 1–34
  • Heaton (2001). Organic farming, food quality and human health. A review of the evidence. Soil Association, Bristol, Great Britain, 87 ss.
  • Worthington (1998): Effect of agricultural methods on nutritional quality: A comparison of organic with conventional crops. Alternative Therapies 4, (1): 58–69.
  • Woese, Lange, Boess, & Bögl (1997). A comparison of organically and conventionally grown foods – results of a review of the relevant literature. Journal of the Science of Food and Agriculture 74, 281–293.


Fra disse sammenligningene i faglitteraturen verden over kan følgende almenne konklusjoner trekkes:

Økologiske planteprodukter:

  • inneholder betydelig mindre uønskede stoffer (sprøytemiddelrester, nitrat), som påvirker ernæringskvaliteten positivt
  • er like sikre som konvensjonelle produkter når det gjelder patogene stoffer (mykotoksiner, kolibakterier)
  • har større innhold av vitamin C, og har i snitt bedre smak i sensoriske tester
  • har høyere innhold av helsefremmende sekundære plantestoffer. Mange av disse stoffene er antioksidanter, som kan forsinke aldringsprosessen og forebygger/hindrer tumordanning
  • har som regellavere proteininnhold, som f.eks. i brødhvete kan føre til lavere bakekvalitet. Dette er av størst betydning for industriell baking.

De siste årene har nye forskningsprosjekt sett på kvaliteten til animalske produkter (melk, kjøtt og egg). Den mest omfattende studien ble gjennomført i EU-prosjektet ”Quality Low Input Food”, hvor tusenvis av melkeprøver i Wales, England, Danmark, Sverige og Italia ble analysert. Økomelk hadde i disse undersøkelsene 15 til 80 prosent høyere innhold av de fettløselige vitaminene A og E, og 40 til 90 prosent mer av flerumettede fettsyrer (omega-3-fettsyrer og CLA) (Butler 2007).

Et annet aspekt som G & V-S ikke nevner er kunstige tilsetningsstoffer (E-stoffer) som man unngår ved å spise ren, økologisk mat. Antall E-stoffer som er tillatt å bruke i økologiske produkter er begrenset til 47, mot 400 i annen matproduksjon. De fleste stoffene som er tillatt i økologisk mat er dessuten av naturlig opprinnelse, som vanlig salt og fortykningsmiddel av johannesbrød. Syntetiske fargestoff, søtningsmidler, aromastoff og konserveringsmidler er generelt forbudt i økologisk mat.

Sprøytemiddelrester
G & V-S formoder at det ikke er helsefare ved sprøytemiddelrester i mat siden det ikke er oppdaget overskridelser av grenseverdier (MRL) i norskprodusert mat. Mattilsynets rapport for rester av sprøytemidler for 2011 sier at det ble påvist rester av sprøytemidler i 50 prosent av prøvene, og i 1,5 prosent av prøvene var det overskridelser (kun i importert mat) (Mattilsynet 2012). Rapporten sier videre at grenseverdiene (MRL – Maximum Residue Limit) ikke er fastsatt med utgangspunkt i helsefare. De myndighetsbestemte ”grenseverdiene (MRL)” er ikke en garanti for ”null helserisiko”. I EU er MRLene (uttrykt som mg/kg) basert på data fra Good Agriculture Practice (GAP). Hensikten er god, nemlig at mat fra produkter som følger de respektive MRLene er toksikologisk akseptabel. På denne måten er MRLene kun en indikator om Good Agriculture Practice følges eller ikke, og ikke en indikator på helserisiko. Helserisikoen har man lite kunnskap om.

Konsekvensen av denne manglende forbindelsen mellom MRL og reell helseeffekt ble avslørt i en rapport av Pesticide Action Network North America (PANNA). Rapporten viste også at mange amerikanere har giftige sprøytemiddelrester i kroppen, mer enn det myndighetene vurderer som ”akseptabelt” nivå (Schafer 2004).

I 2007 ble det arrangert en konferanse med forskere fra ulike disipliner som ba om at fokuset i toksikologi og kjemikaliereguleringa ble skiftet fra det gamle ”dosen utgjør giften” til ”tidspunktet for eksponering utgjør giften”. Særlig ble det bedt om umiddelbare tiltak for å minimere eksponeringa av foster, fordi risikoen er spesielt høy på dette trinnet i menneskets utvikling (Grandjean 2008).


Kritikk 10: «Økologisk landbruk er ikke bærekraftig»

–          Verden har stort behov for moderne økologisk landbruk.

Et bærekraftig matforbruk krever ei radikal endring i retning mindre animalsk og mer vegetabilsk mat. Her er vi fullstendig enig med G & V-S. Dette poenget blir kraftig understreket av EU-kommisjonens ekspertgruppe for landbruksforskning som sier at «A radical change in food consumption and production in Europe is unavoidable» (Freibauer 2011). Landbruksekspertene hevder videre at framtida til landbruket vil handle om knapphet, dvs. knapphet på alle ressurser som trenges for matproduksjon. Da vil hovedpoenget være å bruke alle produksjonsressursene i landbruket mest mulig effektivt. Som vist over har praksis og tankegang i økologisk landbruk alltid handlet om effektiv bruk av næringsstoffer og energi, forstått som minst mulig inn for å få mest mulig ut.

Rundt en tredjedel av maten i verden, 1,3 milliarder tonn, blir  kastet eller tapes på annen måte (Gustavsson 2011). Alle ressursene som settes inn i denne matproduksjonen går dermed til spille. Mengden mat som tapes tilsvarer faktisk så mye som halvparten av verdens kornproduksjon. I rike i-land kastes fullt brukbar mat av dagligvarebutikker og forbrukere, mens i u-land skjer tapene på åkeren, ved lagring og foredling. Her er vi også enig med G&V-S i at dette er en utfordring å ta tak i.

G & V-S hevder imidlertid at med mindre animalsk matproduksjon blir det mindre husdyrgjødsel og dermed svekkes grunnlaget for økologisk landbruk. Dette er å trekke argumentasjonen lenger enn det er hold for. Husdyr produserer ikke  næringsstoff. Husdyra konsentrerer næringsstoff i en form som gjør det lettere å spre på åker og eng (f.eks. gras fra beiting, som går gjennom fordøyelsen til dyra og slippes i fjøset som møkk som bonden kan spre på åkeren). Slik muliggjør husdyra et kretsløp av næringsstoff på gården som bidrar til å opprettholde næringsstoffinnholdet i jorda, i tillegg til å gi organisk materiale som fremmer jordlivet og stabiliserer jordstrukturen (dette kan ikke kunstgjødsel brukt i konvensjonelt landbruk gjøre). I tillegg til næringsstoffene som er tilgjengelig på gården, kan økologiske bønder bruke flere andre metoder for å skaffe næringsstoff utenfra, som kompenserer for næringsstofftapet ved høsting.

  • Grønngjødsling ved hjelp av belgvekster som kløver, vikker, luserne, erter og bønner osv. som bringer luftas nitrogen inn på gården.
  • Mineralgjødsel som f.eks. råfosfat, kalium-, kalsium- og magnesiummineraler er tillatt i økologisk landbruk.
  • Andre gjødselmidler som f.eks. tang, organiske avfallsprodukter fra næringsmiddelforedling, oljefrø, tekstilforedling, skogbruk osv.

Behovet for nitrogen varierer i ulike deler av verden, men generelt kommer mye mer nitrogen fra grønngjødsling enn fra husdyrgjødsel (Halweil 2006). Forskere ved University of Michigan, som undersøkte 77 vitenskapelige artikler, fant at økt bruk av belgvekster kunne skaffe 58 millioner tonn mer nitrogen enn dagens årlige forbruk av syntetisk nitrogen i landbruket. Men ukritisk bruk av belgvekster kan påvirke kretsløpet av N, f.eks. ved utslipp av klimagasser, så dette tiltaket må brukes med omtanke.

Den omfattende internasjonale landbruksrapporten IAASTD (2009) konkluderte med at dagens intensive energikrevende landbruk ikke er bærekraftig – ”Business as usual is not an option” – fordi det både skader miljøet og naturressursgrunnlaget for matproduksjon, samtidig som det ikke klarer å mette de rundt 1 milliard fattige og underernærte i verden. Rapporten peker i retning av agroøkologiske løsninger. Økologisk landbruk er nettopp moderne agroøkologi, som bruker vitenskapelige framskritt på en kritisk måte. Mer forskning og utvikling er selvsagt sårt tiltrengt for å videreutvikle den økologiske driftsformen. Et stikkord vil være biologisk intensivering som krever høy kompetanse om biologien og økologien til landbrukssystemene, slik at vi får bedre kretsløp og kan øke mangfoldet og helsa til matjord, planter og husdyr.

Per i dag ser dessverre de fleste politikere og fagfolk i landbruket å være opptatt av nye lettvinte løsninger for å øke avlingene, i stedet for å gå mer grunnleggende til verks slik vi forsøker å gjøre i økologisk landbruk. Vi etterlyser modige og framsynte politikere og fagfolk som tør å bli med oss på laget for å skape det nødvendige skiftet mot en bærekraftig matproduksjon.
Referanser:

AFSSA (Agence Française de Sécurité Sanitaire des Aliments) (2003). Evaluation nutritionnelle et sanitaire des aliments issus de l’agriculture biologique. 236 ss.

Badgley, Moghtader, Quintero, Zakem, Jahi Chappell, Avilés-Vázquez, Samulon and Perfecto (2007). Organic agriculture and the global food supply. Renewable Agriculture and Food Systems: 22(2), 86-108.

Belfrage, Björklund & Salomonsson (2005). The Effects of Farm Size and Organic Farming on Diversity of Birds, Pollinators, and Plants in a Swedish Landscape. Ambio 34 (8), 582-588.

Benachour & Seralini (2009). Glyphosate Formulations Induce Apoptosis and Necrosis
in Human Umbilical, Embryonic, and Placental Cells. Chem. Res. Toxicol. 22 (1), 97-105.

Bourn & Prescott (2002). A comparison of the nutritional value, sensory qualities and food safety of organically and conventionally produced foods. Critical Reviews in Food Science and Nutrition 42 (1), 1–34

Brandt, Leifert, Sanderson and Seal (2011). Agroecosystem Management and Nutritional Quality of Plant Foods: The Case of Organic Fruits and Vegetables. Critical Reviews in Plant Sciences 30 (1), 177 -197.

Butler, Stergiadis, Eyre, Leifert, Borsari, Canever, Slots and Nielsen (2007). Effect of production system and geographic location on milk quality parameters. Presentation at 3rd QLIF Congress: Improving Sustainability in Organic and Low Input Food Production Systems, University of Hohenheim, Germany, March 20-23, 2007.

Cederberg, Wallman, Berglund, Gustavsson (2011). Klimatavtryck av ekologiska jordbruksprodukter. SIK-rapport nr 830.

Crews and Peoples (2004). Legume versus fertilizer sources of nitrogen: ecological tradeoffs and human needs. Agriculture, Ecosystems & Environment 102(3), 279-297.

Edwards (2007). The impact of compost use on crop yields in Tigray, Ethiopia. Institute for Sustainable Development (ISD). Proceedings of the International Conference on Organic Agriculture and Food Security. FAO, Roma.

El-Hage Scialabba and Mü¨ller-Lindenlauf  (2011). Organic agriculture and climate change. Renewable Agriculture and Food Systems 25(2), 158–169.

FAO/WFP (2010). The State of Food Insecurity in the World: Addressing food security in protracted crises. Rome.

FAOSTAT. faostat.fao.org

Fjellstad, Norderhaug & Ødegaard (2010). Jordbruksareal. I: Kålås , Henriksen, Skjelseth & Viken (red.) 2010. Miljøforhold og påvirkninger for rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim.

Freibauer , Mathijs, Brunori, Damianova, Faroult, Girona i Gomis, O´Brien, Treyer (2011). Sustainable food consumption and production in a resource-constrained world. Foresight Group 3, Standing committee on agricultural reserach, European Commission DG Research.

Gattinger (2010). Eco-intensification – the science of organic farming: A guide to climate regulation and resilience. Presentation to Round Table on Organic Agriculture and Climate Change.

Grønlund, de Zarruk, Rasse, Riley, Klakegg, Nystuen (2008). Kunnskapsstatus for utslipp og binding av karbon i jordbruksjord. Bioforsk-rapport vol 3, nr 132.

Grandjean et al. (2008). The Faroes Statement: Human Health Effects of Developmental Exposure to Chemicals in Our Environment. Basic & Clinical Pharmacology & Toxicology 102, 73–75.

Gustavsson, Cederberg, Sonesson, van Otterdijk, Meybeck (2011). Global food losses and food waste. Extent, causes and prevention. FAO.

Halberg, Sulser, Høgh-Jensen, Rosegrant, Trydeman Knudsen (2006). The impact of organic farming on food security in a regional and global perspective. CABI Publishing.

Halweil (2006). Can Organic Farming Feed Us All? World Watch19 (3).

Heaton (2001). Organic farming, food quality and human health. A review of the evidence. Soil Association, Bristol, Great Britain, 87 ss.

Hole, Perkins, Wilson, Alexander, Grice & Evans (2005). Does organic farming benefits biodiversity? Biological Conservation 122, 113-130

IAASTD (2009).Agriculture at a Crossroads. Island Press.

IFAD (2005) Organic Agriculture and Poverty Reduction in Asia: China and India Focus. Report No. 1664, Rome.

IPCC (2007). Climate Change 2007.

Kahn (2007). The myth of nitrogen fertilization for soil carbon sequestration. Journal of Environmental Quality 36, 1821-1832.

Lotter, Seidel and Liebhardt (2003). The performance of organic and conventional cropping systems in an extreme climate year. American Journal of Alternative Agriculture, 18(3), 146-154.

Lyche (2011).Beregninger av nitrogenbalansen på 50 gårdsbruk i kommunene Midsund, Fræna, Gjemnes, Surnadal og Rindal. Rapport. Landbruk Nordvest, Sunndalsøra.

Lynch, MacRae, Martin (2011). The Carbon and Global Warming Potential Impacts of Organic Farming: Does It Have a Significant Role in an Energy Constrained World? Sustainability 3(2), 322-362.

Mattilsynet (2012). Rester av plantevernmidler i næringsmidler 2011. Rapport Juli 2012.

Mäder et al. (2002). Soil Fertility and Biodiversity in Organic Farming. Science 296, 1694-1966.

Olesen et al. (2006). Modelling greenhouse gas emissions from European conventional and organic dairy farms. Agriculture, Ecosystems & Environment 112 (2–3), 207–220.

Pimentel (1983). Energy efficiency of farming systems: Organic and conventional agriculture. Agriculture, Ecosystems & Environment 9(4), 359–372.

Pimentel (1995). Environmental and Economic Costs of Soil Erosion and Conservation Benefits. Science 267 (5201), 1117-1123.

Pimentel (2009). Reducing Energy Inputs in the Agricultural Production System. Monthly Review 61(3).

Pretty, Morison and Hine (2003). Reducing food poverty by increasing agricultural sustainability in developing countries. Agric. Ecosys. Environ. 95(1), 217-234.

Rahmann (2011). Biodiversity and Organic farming: What do we know? Landbauforschung – vTI Agriculture and Forestry Research 3 (61), 189-208.

Refsgaard, Halberg, Kristensen (1998). Energy utilization in crop and dairy production in organic and conventional livestock production systems. Agricultural Systems 57(4), 599–630.

Refsgaard et al (2011). Klimagassutslipp fra mat – kast mindre, reduser kjøttforbruket, spis mer økologisk og sykle til butikken. NILF-artikkel 2011-3.

Relyea (2005). The impact of insecticides and herbicides on the biodiversity and productivity of aquatic communities. Ecological Applications 15 (2), 618-627.

Rockström (2009). A safe operating space for humanity. Nature 461, 472-475.

Schafer, Reeves, Spitzer and Kegley (2004). Chemical Trespass: Pesticides in Our Bodies and Corporate Accountability. Pesticide Action Network North America.

Soil Association (2009). Soil Carbon and Organic Farming. UK.

de Schutter (2011). Agro-ecology and the right to food. UN Special Rapporteur on the Right to Food.

Sutton, Howard, Erisman, Billen, Bleeker, Grennfelt, van Grinsven, Grizzetti (Eds) (2011). The European Nitrogen Assessment – Sources, Effects and Policy Perspectives. Cambridge Universtity Press.

Swensen (2010). Økologisk jordbruk og klima. Oikos-rapport 1-2010.

Tauscher, Brack, Flachowsky, Henning, Köpke, Meier-Ploeger, Mu¨nzing, Niggli, Pabst, Rahmann, Willhöft  & Mayer-Miebach (Koordination) (2003). Bewertung von Lebensmitteln verschiedener Produktionsverfahren, Statusbericht 2003. Senatsarbeitsgruppe «Qualitative Bewertung von Lebensmitteln aus alternativer und konventioneller Produktion», http://www.bmvel-forschung.de.

The President’s Cancer Panel (2010) Reducing environmental cancer risk – what we can do now. 2008-2009 Annual Report. Bethesda, MD: US. Department of Health and Human Services/National Institutes of Health/National Cancer Institute.

UNEP/UNCTAD (2008). Organic agriculture and food security in Africa.

Velimirov  & Mu¨ller (2003). Die Qualität biologisch erzeugter Lebensmittel. Umfassende Literaturrecherche zur Ermittlung potenzieller Vorteile biologisch erzeugter Lebensmittel. Im Auftrag von BIO ERNTE AUSTRIA – Niederösterreich/Wien.

Wivstad et al. (2009). Ekologisk produktion – möjligheter att minska övergödning. Centrum för uthålligt lantbruk/SLU.

Wivstad (2005). Kemiska bekämpningsmedel i svenskt jordbruk – användning och risker för miljö och hälsa. CUL, Sveriges Lantbruksuniversitet.

Woese, Lange, Boess, Bogl (1997). A comparison of organically and conventionally grown foods: results of a review of the relevant literature. Journal of Science, Food and Agriculture 74, 281-293.

Worthington (1998). Effect of agricultural methods on nutritional quality: A comparison of organic with conventional crops. Alternative Therapies 4(1), 58–69.